Tressmarka og Eidsvika - Arven vi fikk

Historie er viktig. Historien hjelper oss med å forstå det samfunnet vi lever i. Den er med på å skape identitet og tilhørighet til våre omgivelser. Vi må bare innse at vi er forskjellige og at vi har forskjellige behov. Derfor går det ikke an å bare si at Tressmarka må vi ta vare på av sentimentale grunner.

Men uansett hvordan vi snur og vender på det, så vil grunnene vi oppgir for å bevare Træssmarka som tur og rekreasjonsområde alltid bli sett på som de myke verdiene. Dette er verdier som bygger på følelser og minner. Minner om tider som har vært, mennesker som har levd. Disse verdiene er veldig vanskelig å måle. Måle sånn som man kan med antall arbeidsplasser, eller hvor mange skattekroner den kunne tjent inn for kommunen, om det ble bygget hus her, eller cruisehavn.

Samtidig bruker vi ord som bærekraftig utvikling. Grønne arbeidsplasser. Hva legger vi egentlig i disse begrepene? Mener vi alle det samme? Det er stemmer i tiden som blir sterkere og sterkere, høyere og høyere. Stemmer som forteller oss at vi er på vei mot en katastrofe.

Naturen spiller ikke på lag lenger. Vi har siden industrisamfunnet tok over etter bondesamfunnet, trodd at jorden har hatt uutømmelige resurser. Vi har vært naive i vår måte å forvalte våre omgivelser på. Det er sikkert flere enn meg som husker hvordan vi her på Askøy valgte å kvitte oss med avfallet vårt. Stedet som vi i dag kaller bossjakto er et minne som viser hvor naive vi var.

Vi trodde at sjøen, fjorden kunne skjule eller romme alt det avfallet vi mennesker etterhvert har etterlatt oss mer og mer av. Kloke hoder trodde at dersom man lagde lange stålrør som gikk langt og dypt ned mot havbunnen, og tømte bosset ned der, så ville det bli der. Men det ville ikke fjorden. Den brakte bosset tilbake til oss og forurenset alle strendene på holmer og skjær i hele Hjeltefjorden.

Sto vinden fra sør, var det Hanøy og Hetlevik og Ramsøy og videre nordover som fikk all forurensingen. Follesevågen var en eneste stor bossfylling. Det samme var Damskjærvika. Dette var våre lekeplasser. men det var helsefarlige lekeplasser. Skolen prøvde å vise vei med å ha dager der vi ryddet i fjæra rundt omkring, men det monnet så lite. Det ble naturlig nok slutt på denne måten å kvitte seg med avfallet på etterhvert.

I dag er det vanskelig å fatte og forstå hva man tenkte på, som kunne finne på å tro på noe så idiotisk. Det viser kanskje bare at det er veldig lett å være etterpåklok. La oss ikke oppføre oss sånn at våre etterkommere vil si det samme om oss.

Så har vi det som skjedde i Kollevågen. Hver dag i over tretti år kom det en slepebåt med en lekter på slep med søppel fra Bergen by. Dette ble dumpet på et av de vakreste stedene vi har hatt på Askøy. I over tretti år. Det er lenge det. Det er ufattelig mye søppel og giftig avfall.

Omsider fant man ut at heller ikke dette var noen god ide. Gamle synder skulle nå skjules og graves ned, dekkes til. Det har vi ennå ikke lykkes med. Livet på havbunnen strever ennå med å bryte ned alle de giftene vi i vår ubetenksommhet har gjemt og prøvd å glemme. Men naturen slår tilbake. Det går en grense hvor mye den tåler, hvor mye den kan fordøye før det blir konsekvenser for oss.

Miljøgiftene sprer seg og vi har ennå ikke det hele overblikket over hvor stor skade vi har gjort i vår arroganse og ignoranse over hvor mye naturen tåler. Hvor mye vi tåler, vi mennesker. Det går en grense, og den har vi nå nådd.

Da begynner vi å komme fram til mitt poeng og grunnen til at jeg skriver om alt dette. Vi må lære av våre gamle synder. Tiden er nå moden for at vi spiller på lag med naturen. At vi tar vare på så mye som vi kan av den naturen vi har rundt oss og som fremdeles fungerer i et perfekt samspill mellom ulike planter og ulike dyrearter.

Både i sjøen og på land. Det er det som er poenget mitt. Det er det vi må gjøre nå. Storting og regjering har lover på trappene som sier at å ta vare på natur er prioritet nummer en. Det skal gjenspeiles i alle sektorer og alle prosjekter. Det er det som er en bærekraftig utvikling. Det er det som vi med rette kan kalle en grønn vei videre.

Derfor blir det så feil å bare ha blikket på økt folkevekst og drømmen om arbeidsplasser. Det som begynte som myke verdier er ikke det lenger. Det er harde fakta som vi alle må ta til oss. Spiller vi ikke på lag med naturen nå, så er det om ikke lenge for seint.

Derfor blir det også helt feil å understøtte den mest forurensende turistnæringen i verden, nemlig cruiseturismen. Nå har politikerne på Askøy en historisk sjanse til å vise at de tenker lenger enn vår egen tid. Tenker på de som kommer etter oss. Det er den mest verdifulle arven vi kan etterlate oss!